GLØD // GEIR OLSEN

Arbeidene i denne utstillingen utforsker mønstre, farger og transparensen i glasset.

Utstillingen viser både blåste og støpte verk. Mønstrene er skapt ved bruk av canes og murrini. Arbeidene utføres i avanserte teknikker som krever solid faglig kompetanse og erfaring i faget. Farger, form og teknikk er svært viktige i Geir Olsens glasskunst.

Glassblåser Geir Olsen (f. 1959) startet ved Hadeland glassverk i 1976 og ble mester i 1986. I 1988 videreutdannet han seg hos den franske glasskunstneren Michel Bouchard, før han etablerte Glasshytta Hegg i 1991.

I dag driver han Kongsfoss Glass på Åmot i Modum kommune, hvor han blåser funksjonelle bruksglass og mer komplekse kunstgjenstander. Geir Olsen har gjennom årene deltatt på en rekke utstillinger og har utført noen utsmykninger.

I HVITØYET // HILDE DRAMSTAD

Dramstad arbeider med frykt som et sentralt, eksistensielt tema – både som en handlingslammende følelse og som en nødvendig beskyttelsesmekanisme. Frykten begrenser, men den beskytter også. Utstillingen “ I hvitøyet” tematiserer hvordan frykt former oss gjennom ulike livsfaser, fra barndom til alderdom, og hvordan den kan være både vedvarende og forbigående. 

Gjennom historiefortelling og visuelle narrativer inviterer Dramstad betrakteren til å konfrontere frykten i et trygt rom, der man selv kan velge sin distanse til innholdet. Slik muliggjør hun en refleksjon over egne erfaringer – sett utenfra, men likevel nært. Frykt kan være alt fra dypt alvorlig til trivielt, men den oppleves alltid reelt – og personlig. Hva vi frykter formes av oppvekst, psykologiske faktorer og kulturelle omgivelser, og kan variere fra angst for å miste et barn til redsel for å bli synlig, eller usynlig, i samfunnet. 

Dramstad viser til forskning som peker på hvordan vi intuitivt gjenkjenner frykt hos andre – blant annet gjennom det hvite i øynene – og hvordan dette vekker resonans i vår egen kropp. I et slikt lys blir frykt et språk, kroppslig og universelt, som kan deles uten ord. 

Gjennom tekstile smykker iscenesetter hun frykten som noe bærbart – bokstavelig talt. Disse objektene fungerer både som beskyttelse og eksponering; ved å bære dem tar man eierskap til sin egen angst, samtidig som man deler den med omverdenen. Smykkene tematiserer et bredt spekter av redsel – fra det hverdagslige og banale til det eksistensielt truende. Dramstad gjør frykten synlig, konkret og allmenn – og åpner for en kollektiv erkjennelse på tvers av språk, alder og kultur.